Fredagslesning.

Hvem oppdrar de unge n?

Den tilmlte tiden vi fr med de unge, blir stadig mindre. Derfor blir den ogs stadig viktigere ivareta.

 

Oslo, hvilken som helst forholdsvis full buss. Bestemor p noen og tti strever seg p med en handlepose i hver arm. Ust og sliten ser hun seg omkring. Unge mennesker, tidlig eller midt i livet, med ansiktene ned i disse lyse skjermene hvor man enten kan fange pokemons, chatte, legge ut en selfie med passelig filter eller bare scrolle forbi kjente og bekjentes nyeste statusoppdateringer.

 

Ingen reiser seg for tilby plassen. Ingen ofrer et smil eller et snev av omtanke for noen som har langt vanskeligere for st sttt p en fylt buss enn dem selv.

Jeg skal vre den frste til innrmme at om jeg tar bussen str jeg gjerne med trynet ned i telefonen. Men man trenger ikke melde seg totalt ut for det. Det koster lite spandere p seg et blikk opp fra tid til annen og gjre en liten, god gjerning for andre. For det som da er en smal gest fra din side, blir satt utrolig stor pris p for hun p noen og tti.

Jeg snakker iblant med mormor om dette. Hun er ikke typen som klager, men nr jeg spr, fr jeg svar. Ingen reiser seg p bussen lenger. Glem det.

Hvem oppdrar de unge n? Har dagens statusjag blitt s dominerende at foreldrene sitter med trynet ned i mobilen og sjekker mail rundt middagsbordet kontra snakke med barna? Jeg tror mye god oppdragelse gr tapt i endelse overtidstimer, sjefer som ringer til alle dgnets tider, man m ha det store huset og den neste forfremmelsen s man skal p dd og liv jobbe 24/7 og barna, ungdommen de... de driver vel med sitt. Ipad og Iphone. Pokemon og Facebook. Og imellom der skal de vre utallige timer p skolen, sitte med lekser og helst ogs prestere i idretten og vre populre i gjengen. Den tilmlte tiden vi fr med de unge, blir stadig mindre.
 

Derfor blir den ogs stadig viktigere ivareta.

Unge gjr som de voksne gjr. De observerer og hermer. De har behov for bli sett og hrt, slik vi voksne har, men i enda strre grad. Overlater vi mesteparten av inputen til facebook, instagram, twitter og reality-TV er det dette de tar med seg ut i verden. Og der ute, i den digitale jungelen er det veldig lite som handler om hflighet, omtanke og hva det vil si oppfre seg.

New York er et stjerneeksempel p at store forandringer begynner i det sm. Byen hadde enorme problemer med kriminalitet. Borgermester Guliani og hans styre gikk til krig mot low-crimes fordi Guliani var overbevist over sammenhengen mellom sm og strre forbrytelser. Arrestasjonsraten for smaller crimes kte med 70% - samtidig gikk grovere forbrytelser ned over nr sagt hele linja.

Guliani sa flgende til pressen i 1998: "Obviously murder and graffiti are two vastly different crimes. But they are part of the same continuum, and a climate that tolerates one is more likely to tolerate the other."

Jeg tenker vi kan implementere samme taktikk nr det kommer til vr evne til se og vise omtanke for andre i samfunnet vrt. Vi lrer barna tidlig at de ikke skal sl, men lrer vi de ogs vise omtanke? Reise seg for eldre p bussen? Handlingen i seg selv er kanskje ikke s stor, men det sier mye om hvem man er og hvor man kommer fra.

Det som kanskje er verst er at det er blitt helt sosialt akseptabelt ikke se hverandre og kun tenke p seg selv, til tross for at det skal s lite til. Hvordan kom vi dit, og enda viktigere; hvor er vi p vei? Det blir bare flere av oss. Vi fr barn, vi flytter til de samme byene, det blir trangere om plassen og sosiale medier tar over mer og mer av oppmerksomheten. Hvis det fortsetter slik, vil vi ende opp... hvor? Eksperimenter utfrt av bl.a. Stockholm Panda viser at de frreste bryr seg om de passerer en bevisstls person i en snfonne, eller ser noen bli penlyst trakassert p gaten. Folk gr heller en solid omvei enn gjre noe som helst.

Den store forandringen starter med de sm ting. Jeg hper alle tar praten med sine barn og unge. Hva gjr du dersom du ser noen som... ? Hvordan reagerer du dersom det kommer en...?

De som ser de sm tingene, forstr og handler deretter nr det gjelder de strre tingene.

Det er ikke de unges ansvar, dette. Det er vrt.

Vi trenger ikke vre s tffe og inneslutta alltid. Alle kjemper sin egen kamp, alle har vi vre utfordringer. Ved bevisstgjre hvilken stor pvirkning sm, omtenksomme handlinger kan ha, vil vi kunne dra hverandre i riktig retning.

G ikke bare forbi. Du kan utgjre en forskjell.   

Fredagslesningen er kommet for bli, og det er ikke bare jeg som skal bestemme temaet. Har DU noe p hjertet, en nyhetsartikkel eller annet du synes det er viktig belyse, vil jeg gjerne hre fra deg, enten i kommentarfeltet eller via en personlig melding p Facebook.

Takk for at du leste. 

 

God helg.

 

Anders

 

#andersmoe #blogg #hverdag #samfunn #oppdragelse #barn #ungdom #fredagslesning #gentlemen 
 

n kommentar

Henning Ask-Knutsen

26.08.2016 kl.13:18

Jeg m innrmme at dette kanskje ikke er det temaet som opprrer meg mest, men det burde kanskje vre det? Uansett, s er jeg av den oppfatning at "OPPDRAGELSE" er en del av foreldre ansvaret. Det er definitivt ikke en offentlig oppgave. Norge er et fritt, selvstendig demokrati og da m de menneskene som lever der, ta sitt ansvar. Den viktigste oppgavene voksne mennesker i et demokrati, er ta vare p og srge for seg selv og sin familie. Dette er og blir en "voksen-oppgave". Barn, alts de under 18 r, verken har eller skal ha ansvaret for det. I dag er det alt for mange voksne som skyver dette ansvar vekk fra seg selv og mener at barnehage, skole, idrettslag og samfunnet generellt, skal overta mer av dette. Det er feil. Selv om jeg sender mitt barn p en tilfeldig skole, et eller annet sted i Norge, s har jeg ikke samtidig fraskrevet meg noe foreldreansvar. Det at vi voksne s fatalt svikter i vr rolle overfor vre barn, er rett og slett noe jeg vil definere som "katastrofe". Vi er ofte ikke flinke nok i ta vare p vre barn i hverdagen, vi flger de sjelden eller aldri opp, slik vi burde og vi gr sjelden eller aldri inn og "korrigerer" nr barn gjr noe galt. Det er kanskje det aller vrste. I dag "roper alle" p noen andre hver gang noen andres barn har gjort noe galt. For mitt barn gjr jo selvsagt aldri noe galt. Mitt barn er jo en engel. S gud bedre om noen prver antyde noe annet. Det er alltid og kun alle andre barn som gjr noe galt. Dermed basta!

Skriv en ny kommentar

Anders Moe

Anders Moe

34, Oslo

Gentlemanskultur, ekte menn og samfunnet rundt oss. Instagram: realnorwegian Facebook: Anders Moe

Kategorier

Arkiv

hits