Store gutter gråter ikke


Ekte menn skal ikke vise følelser. Vil du at de andre gutta skal le av deg bak ryggen din eller? Hold det for deg selv, fiks opp i egne problemer. Ikke klag og syt. Du er ikke en kjerring heller.


Selvmord blant menn. Dette må vi snakke om.

 

Er du mann under 40 år er den største trusselen mot livet ditt ( statistisk sett ) deg selv. Det synes jeg er en sinnsyk tanke. Det er altså en større sjanse for at jeg tar livet av meg selv, enn at noe annet skulle skje meg, dersom jeg dør.

Det er tre ganger så mange menn som kvinner som tar selvmord. Hvorfor?

Det skrives ikke om selvmord i media. Men vi har mer enn ett hver dag i Norge, og tallene ligger jevnt fra år til år, selv om vi blir stadig mer opplyste.

Menn vegrer seg for å oppsøke hjelp. Snakke med noen. Alle har vi en kamp å kjempe, men mange menn velger å kjempe sin alene. Her ligger roten til mye dritt. Vi vil ikke vise det man da anser som en svakhet, vi skal jo være de «sterke menn.»

Jeg fikk det selv slengt i trynet av noen i en periode jeg slet med mye angst.
«Jeg ser dette som en svakhet.»  

Å ha angst er ingen svakhet, det er stort sett et tegn på at du tar på deg for mange bekymringer på vegne av andre over tid, og at dette blir overveldende. Kroppens alarm går av, fordi du ikke tillater deg selv å slappe av, så den forsøker å tvinge deg i kne. Derfor går det til slutt så langt at man møter veggen og knapt orker å stå. Kroppen din forteller deg «jeg orker ikke mer. Vi trenger hvile, du og jeg. Bli i senga. Det er nå din viktigste prioritet.»
 

Vi er flokkdyr. Vi er ikke laget for å være ensomme. Dersom du sliter med noe, er det ikke meningen at du skal gå gjennom det alene. Å snakke ut med noen er tabubelagt for mange menn.

«Jeg går til psykolog.»

«Hæ? Hvorfor det? Klikka for deg eller?»

Jeg tror ikke det er slik at flere menn enn kvinner sliter, men kvinner er flinkere til å oppsøke noen. De snakker med hverandre, stiller opp i større grad, og de møter ikke opp med fordommer når noen trenger hjelp. Vi gutta har en tendens til å spandere en fyllekule på byen og tenke at vi har gjort vårt for han kompisen som sliter. Dette er da antagelig det siste han trenger i en tøff tid.

Jeg har skrevet mye om rasshøl som gjør det vanskelig å være kvinne, men det er faenikke lett å være kar alltid heller. I dagens mannsideal skal du helst ha rippa six-pack og pumpa overarmer, du skal tjene hauger av spenn som toppleder, sykle birken om sommeren og eie slalombakken om vinteren. I tillegg skal du nå også bidra i hjemmet, leke med barna, ha god motesans og være i kontakt «med deg selv.»  

Vi kan ikke være gode på alt, noen av oss. Dersom kroppen din skal sammenlignes med en som jobber som PT og stiller i fitness og arbeidet ditt blir sammenlignet med en arbeidsalkoholiker med to mastergrader som ikke gjør annet enn å bo på kontoret, blir det feil. Når du da kommer hjem og får beskjed om at du ikke duger fordi du ikke rakk turntreninga med minsten og ennå ikke har snekra ferdig garasjetaket blir det for mye.

Ikke misforstå; jeg sier ikke at vi skal begynne å gi faen i barna og jobben og la kroppen forfalle; men vi må finne balansen. Vi må innse at disse idealene på så mange fronter er skadelige for oss, og så må vi ikke være redde for å si fra når det blir for mye.

Det er ingen skam å snakke med noen.

Når menn dreper seg selv kommer det ofte uventet på. Jeg har mistet to kamerater til selvmord. Ingen skjønte noe. «Han som alltid var så glad...»

Tydeligvis var han ikke det. Han bare sa ikke en dritt om sine demoner, til noen.

«En feig utvei... hvorfor sa han ikke bare noe...»

Det er lett å si det, etterpå, men du var ikke der, inne i hodet hans de siste dagene, timene og minuttene hvor alt var beksvart og verden fremsto som et bedre sted uten ham.

Livet er ikke bare enkelt, og for noen er det iblant hinsides hardt. Utfordringen blir større hvis vi tror det er best å stenge alt inne fordi vi tenker at det er det som er å være tøff.

Dritt går ikke over av seg selv. Du må ta tak i det, og du trenger ikke gjøre det alene.

Trenger vi støttegrupper for menn som har møtt veggen, mistet jobben, eller blitt forlatt av kona som har tatt med seg ungene? Det er en tendens at menn som mister jobben ofte også mister samboer. Den tendensen er stygg.

Holder det med noen gode kompiser? Kanskje, men hva med de som ikke har dette? Det er ikke alle menn forunt å ha en kamerat de kan ringe og innlede samtalen slik med; «Hallå. Har det dritkjipt. Kan vi prate?»

En ting er helt sikkert; ingen burde ta livet sitt, det er aldri så mørkt at denne utveien er den eneste. Det finnes en løsning på alt.

Ikke gi opp.

Søk hjelp. De fleste er langt mer villige til å hjelpe enn vi ofte tror, de må bare bli spurt først.

Snakk med noen, før du gjør noe du aldri får ugjort.

Takk for at du leste.

God helg.

 

Anders

#menn #hverdag #samfunn #selvmord #brydeg #blogg #fredag #fredagslesning 

 

2 kommentarer

tanketromling

16.09.2016 kl.17:07

Flott innlegg! <3

ninnill

17.09.2016 kl.20:57

Bra skrivet!

Skriv en ny kommentar

Anders Moe

Anders Moe

34, Oslo

Gentlemanskultur, ekte menn og samfunnet rundt oss. Instagram: realnorwegian Facebook: Anders Moe

Kategorier

Arkiv

hits